Da Sigurd ble født, fødselshistorien:)

 

 

Dette er meget personlig, men har utelatt den værste "gørra" :)

Selv om det snart er 7 år siden, husker jeg det som det var i går:)
Terminen var satt til 28/6-2006. Det var natt til fredag 16/6-06. Jeg trodde noe av vannet hadde gått. Jeg var usikker fordi det ikke kom så mye (hadde sett for meg et fossefall, slik som på film). Ingen rier. Turen gikk til sykehuset for en sjekk, men de fikk ikke påvist at det var fostervann. Det hadde nok stoppet opp. Dagen etter kom det mye fostervann, det var jeg sikker på. Mamma ble med meg på sykehuset, der jeg fikk beskjed om at det var vannet som gikk og jeg skulle bli lagt inn. Ringte Anders, som kom. Ingen rier. Da beskjeden kom om innleggelse, gikk det opp for meg at vi skulle bli foreldre denne helgen! Helt surrealistisk følelse. Hadde jo regnet med å gå 14 dager over..

Siden det ikke hadde kommet i gang noen rier, fikk jeg to modningspiller. Det ble også bestemt jeg skulle få penicillin intravenøst samme kveld, da vannet antakelig hadde gått på fredag, og det var risiko for infeksjon. Dette var (som jeg forstod) kun for sikkerhets skyld.

Dagen etter hadde jeg 2cm åpning, men fortsatt ingen ordentlige rier. Pga langvarig vannavgang ble jeg indusert (satt i gang) med drypp. Den følelsen som oppstod da kom som et sjokk på meg. Riene kom fryktelig tett (syntes jeg). En dramatisk følelse. Jeg hadde ingen kontroll. Gikk fra 6 til 10 cm på en halvtime mot slutten.
Jeg fikk epidural, som ikke fungerte, lystgass som kun gjorde meg uvel... Veneflon i venstre hånd med intravenøst, blodtrykksmansjett på høyre arm, epidural i ryggen og CTG registrering på magen...puh. Jeg følte det ble veldig teknisk! Jeg ble låst til sengen, måtte engangskateteriseres for å få tisset..ja..
4 timer etter jeg ble satt i gang, kom Sigurd til verden. 18/6-06. 3800g og 50cm lang:)
Da han var ute, forsvant også smerten som med et trylleslag:) Mamma og Anders var med.
Det var en overveldende god følelse, men da morkaka kom ut, begynte jeg å blø.... Inn med veneflon på høyre hånd, inn med væske, fikk noe for å stoppe blødningen, jeg ble lagt bakover så Sigurd skled opp i ansiktet på meg. De spurte om de kunne ta ham, og jeg sa motvillig ja.. angret på det i ettertid da det gikk opp for meg at jeg kanskje kunne ha blødd ihjel (i værste fall) og det var siste tiden med barnet mitt.
Tror mamma og Anders ble sendt ut på gangen.. Godt mamma var med så han slapp stå utenfor alene:) Heldigvis stoppet blødingen og jeg slapp utskrapning...puh!!

Barnelegen kom inn på fødestuen og fortalte han ville gi Sigurd penicillin intravenøst pga langvarig vannavgang (60 timer!). Så der lå den lille tassen i boksen sin med en bitteliten veneflon. Husker han lagde kakkelyd hver gang han slo den borti plastveggen. Hver gang den lyden kom, fikk jeg vondt inni meg. Var også vondt å se den andre handa, for den var blå...de hadde bommet på ei åre..

Den følelsen av morskjærlighet "alle" snakker om kom ikke...hva var galt med meg? Ikke turte jeg skifte på ham, ikke badet jeg ham. Anders eller personalet gjorde det stort sett hver gang..
Jeg lå også første natta alene på sykehuset med den nye babyen. Anders sa han måtte hjem til hunden vår...jeg følte meg sviktet. Vi skulle bli en familie, men jeg følte meg overlatt til meg selv.

Jeg husker Sigurd gråt, og da han trakk pusten kom det en rar pipelyd...i ettertid har jeg forstått at han var jo litt for tørr og sulten! Fordi på tredje dagen, da han skulle veies, hadde han gått ned for mye! Jeg følte jeg hadde sultet ungen min i 3 dager...helt ubeskrivelig følelse...jeg hadde sviktet som mor!Han måtte få flaske i tillegg til det bittelille som kom fra meg.. Grusom følelse og jeg begynte gråteparaden som skulle fortsette i flere uker.
Fikk (etter lang ventetid) diagnosen moderat depresjon etter fødsel..da hadde det gått 5måneder...Jeg var veldig rastløs og bodde på kjøpesenteret..gikk mye, handlet mye.
Heldigvis kom morsfølelsen gradvis, men skyldfølelsen av å ikke føle morskjærlighet for barnet sitt bar jeg med meg lenge.
I etterpåklokskapens navn tror det var en kombinasjon av å ikke være forberedt på ammeproblemer, teknisk fødsel, kom før tiden (var liksom ikke klar)...også hadde jeg kun tenkt frem til fødsel, ikke hva som kom i etterkant. Var på fødselsforberedende kurs på helsestasjonen, men der var fokuset fødsel og hvor fantastisk det var å amme barnet sitt. (den gamle videoen om amming, hvis noen har sett den...blant annet dame med bunad som står på nedoverski..)
Ja, det var mitt første møte med fødsel og tiden etterpå. Skal også skrive om min andre opplevelse da Ingrid kom til verden:)

Kjenner det var godt å skrive ærlig om dette og håper det kan hjelpe andre på en eller annen måte:) Klem!!